Reisebrev fra Team Sport1 Skinstad – Livigno

   Team Team Sport1 Skinstad består av brødrene Petter Soleng Skinstad og Mårten Soleng Skinstad. De satser hardt på å nå toppen i langrenn. Her kommer et reisebrev fra eldstebror Petter. Han har tilbrakt jul og nyttår i Livigno.

Det er 5. januar, og jeg ligger i senga på Alpen Village Hotel i Livigno, der jeg har vært siden 27. desember. I morgen reiser jeg hjem fra det som etter alt å dømme blir 2015/2016-sesongens siste treningssamling, i den grad det kan kalles for en «samling» å reise 10 dager alene til Nord-Italia.

I morgen reiser jeg altså nordover igjen. Jeg skal imidlertid ikke hjem til Østlandet med det første. Etter en kort stopp på Gardermoen, går turen videre til Værnes og Stjørdal. Der blir jeg værende en natt, før jeg fortsetter til Östersund. Der er det Skandinavisk Cup, og jeg har ambisjoner om å starte 2016 med de to beste konkurransene så langt denne sesongen, på henholdsvis 15 kilometer skøyting fredag og 30 kilometer klassisk fellesstart søndag. Legg merke til at jeg dropper sprinten lørdag, noe jeg ikke har gjort tidligere denne sesongen.

Jeg føler jeg har brukt tiden her i Livigno svært godt, selv om enkelte vil hevde at stort sett å trene, spise og sove kanskje ikke er all verdens utnytting av tiden. Men, nå er det nå tross alt det jeg tror skal til for å nå målene jeg har satt meg for året vi akkurat gikk inn i, og da må man ta konsekvensen av det. Jeg skal også være den første til å innrømme at å reise fra familie og venner i romjula, for så å feire nyttårsaften alene i Italia føltes litt spesielt, men i ettertid er jeg veldig fornøyd med hvordan ting ble.

Til Livigno kom jeg småforkjølet og ganske sliten, etter seks uker med tolv konkurranser og flere hardøkter i tillegg. Deler av oppholdet har blitt brukt til å evaluere første tredel av sesongen, og selv om jeg etter alt å dømme trenger konkurranser for å komme i form, skal jeg neste sesong gå færre renn i november og desember, i kombinasjon med færre hardøkter. Dette gjelder ikke bare november og desember, men også hele høsten, der forholdsvis mange hardøkter, kombinert med brukbare treningsmengder, har en tendens til å gjøre meg litt for sliten – for sliten til å prestere på topp i konkurranser.

Det er i perioden januar-september jeg pleier å være i god form, en periode jeg trener få hardøkter, mens jeg i oktober-desember har lett for å være for sliten, i hvert fall til å prestere i konkurranser. Når terminlista en gang er som den er, med viktige renn fra dag én, håper jeg maksimalt to ukentlige, gode hardøkter gjennom hele sesongen vil gi bedre form også i denne historisk sett krevende perioden, sammenliknet med tre ukentlige, halvgode hardøkter, som det i snitt har blitt denne senhøsten og forvinteren.

I Livigno har jeg trent etter det som blir malen for månedene som kommer. Halvannen økt om dagen og to hardøkter fordelt på ni treningsdager. Første hardøkt kom på dag fem, gjennom en kontrollert i3-økt, før jeg tråkket gassen i bånn på gårsdagens i5-økt. Begge hardøktene ble for ordens skyld kjørt i WC-løypene i Valdidentro, på 1.350 moh, mens den rolige treningen har blitt gjennomført i Livigno, her jeg bor på drøye 1.800 moh.

Ettersom forrige hardøkt var 15-kilometeren i Hochfilzen rett før jul, fikk kroppen litt etterlenget hvile fra hardkjør, og det har den respondert veldig godt på. Begge hardøktene var gode, både fysisk, psykisk og teknisk, og jeg setter kursen nordover med en god følelse.

Jeg reiser fra Livigno og høyden med et helt annet overskudd enn da jeg kom hit, noe som må sies å være første gang, og jeg er veldig klar for oppgavene som venter. Jeg har en klar og tydelig plan for månedene som kommer, som jeg håper og tror vil føre til gode resutater, og har notert ned flere punkter som det skal jobbes med i fremtiden.

Jeg lever imidlertid i nuet, og har derfor i første omgang fokus på rennene som venter til helga!